Forutsetninger, muligheter og barrierer for samtransport
Utfordringen i litt tynt befolkede områder er at det er lite gods og store avstander. To tredeler av Norges areal bebodd av bare 15 prosent av befolkningen. Om 20 år er denne andelen sunket til 12 prosent, og med en høyere gjennomsnittsalder. Hvordan kan tjenestetilbudet til denne delen av befolkningen beholdes uten at kostnadene for kunder eller samfunnet blir for høye? Når flere transportører hver skal betjene sine kunder og konkurrere om oppdragene blir det svært mange kjørte kilometer, dyr distribusjon og likevel et dårlig transporttilbud til kundene.
Etablering av felles omlastingsterminaler for samordnet distribusjon av varer i spredt bebygde strøk kan være en nødvendig og riktig utvikling. Med etablering av felles terminaler for alle typer stykkgods legges grunnlaget for samlast med én nøytral tredje parts leverandør.
Lokale forhold avgjør om det er nødvendig å etablere et juridisk skille mellom terminaldrift og distribusjon. Kundene får hyppigere leveranser, lastutnyttelsen blir bedre og kjørelengden per varelevering går ned. De minste aktørene har mest å tjene på samarbeid, men det er markedslederne som må ta initiativet for at samtransport faktisk skal finne sted.
Modellberegninger viser at økt samtransport i 34 tettsteder kan gi en bedriftsøkonomisk gevinst på ca. 7 mill. kjøretøykilometer per år med dagens transportmønster. Det vil neppe være mulig å gi næringslivet i distriktene et bedre transporttilbud uten felles løsninger. Samtransport i spredt bebygde strøk har derfor betydning ut over sparte kostnader for miljøet og for transportbransjen.
Kontaktperson: Toril Presttun