Kulturkollisjoner bak rattet (2002)

Høsten 2002 gjennomførte Vox på oppdrag fra Statens vegvesen, Vegdirektoratet en studie av føreropplæring for personbil.

Hensikten var å avdekke språklige og kulturelle utfordringer når personer med innvandrerbakgrunn erverver seg førerkort, enten ved innbytte eller som førstegangsopplæring.

Her er et sammendrag av rapporten. Rapporten kan bestilles fra  www.vox.no .
Målet med prosjektet var å tegne et bilde av hvordan språklige og kulturelle forhold faktisk kommer til syne og virker inn i opplærings- og prøvesituasjoner. Vi valgte å være til stede og observere i naturlige situasjoner knyttet til praktisk kjøreopplæring, teoretisk og praktisk prøving. Førerkortkandidater med innvandringsbakgrunn, trafikklærere og sensorer, men også tolker som ble benyttet under den teoretiske prøven ble intervjuet, og vi gjennomførte dokumentstudier.

Den valgte tilnærmingen var utgangspunkt for å utvikle kunnskap slik den er situert i opplærings- og prøvesituasjonens mangfold. Vi betraktet møtet mellom kandidat med innvandringsbakgrunn og føreropplæringen som noe mer enn et møte mellom kandidat og lærer, kandidat og sensor. Dette møtet handler også om deltakernes kulturelle og erfaringsmessige bakgrunn og det norske samfunnets normer og regler.

I trafikken blir ikke bare samfunnets normer og regler synlige, men der finnes det også mange kulturelle symboler som alle trafikanter må kunne tyde. Å lære seg å kjøre bil i Norge er å møte den norske kulturen. Denne studien av språklige og kulturelle utfordringer i kjøreopplæringen avdekket et tydelig integrasjonsprosjekt.

Trafikk er kultur

Et forhold som gjør føreropplæring til et sentralt tema å få mer kunnskap om er det faktum at det bare i Norge hvert år drepes om lag 350 og skades 11-12000 personer. Slik er det livsviktig å få til en god føreropplæring, der alle som slippes ut i trafikken har tilegnet seg holdninger, kunnskaper og ferdigheter som ivaretar en kjøring som er sikker, gir god fremkommelighet og er hensynsfull overfor andres trygghet, helse og miljø og i tråd med rådene samfunnsnormer og -regler.

Dette er hovedmålet for opplæringen, men trafikk er kultur. Blant annet er det slik at vår norske tolkning av de ulike symboler som kandidatene møter i trafikkbildet er preget av norsk kultur. For å forstå dem og handle i tråd med dem forutsettes kunnskap om hva de betyr. For eksempel vil ”grønn mann” ved fotgjengerovergang i Norge bety at det er relativt trygt å krysse gangfeltet, fordi rødt lys for bilene betyr et ubetinget stopp. I andre land er det kanskje ikke like trygt å krysse en fotgjengerovergang på grønt lys. En informant fra USA sa det slik: ”Trafikklysene har heller ikke samme virkningen på folk… i Amerika er det bilen som har rett”. Selv om vi har et internasjonalt system i trafikken med mange felles standarder, blant annet for skilt, vil de ulike symbolene kunne ha ulikt meningsinnhold i ulike kulturer. Slik sett er det å lære å kjøre bil i Norge i stor grad et møte med den norske kulturen.

I dag er situasjonen den at trafikkskoler og trafikkstasjoner har opplevd en økning i andelen kandidater fremmedkulturell bakgrunn. Trafikkskoler vi var i kontakt med kunne fortelle at mellom 30 og 40 % av elevene var av fremmedkulturell opprinnelse. Tall fra Statens vegvesenet viser at kandidater som begjærer innbytte av førerkortet sitt kommer fra hele 120 ulike nasjoner. Med andre ord her kan man anta at det vil oppstå situasjoner som byr på både språklige og kulturelle utfordringer.

De kulturelle møter

Våre funn viser at læringssituasjonen under den praktiske kjøretreningen ofte preges av språklige og kulturelle hindringer som gjør at den totale læringsprosessen kan ta mer tid for kandidater med innvandrebakgrunn enn for andre elever. Mangel på felles språk fører til at det oppstår en overfladisk kommunikasjonssituasjon der kun nøkkelord formidles. Kjennskap til hverandre over tid framheves som svært viktig for å utvikle en bedre kommunikasjon. Dette var noe som måtte utvikles på individuell basis mellom den enkelte elev og lærer. Kommunikasjonsformen syntes da å kunne fungere mellom de to partene, men hadde i mindre grad et generelt preg som ga den overføringsverdi til situasjoner der kandidaten samhandlet med andre aktører i opplæringen. Kulturelle forskjeller kan også gi seg uttrykk som ulikheter i kroppsspråk og handlingsmønster som igjen kan gjøre det vanskelig å vurdere elevens kompetanse. Lærerens ferdigheter i å tolke handlingsmønster og kroppsspråk ble dermed viktig.

Den praktiske prøvesituasjonen inneholdt mange av de samme utfordringene rundt kommunikasjon som ble beskrevet i sammenheng med opplæringen. Dette er et møte der partene er fremmede for hverandre og slik står uten en felles referanseramme for kommunikasjon om kjøringen. Tolk er ikke nødvendigvis til stede selv i tilfeller det sensor og kandidat ikke har et felles språk. En kommunikativ avstand kan slik etableres allerede under innledningen av den praktiske prøven. Dette kan være uheldig både for sensors og kandidatens mulighet til å utføre sine oppgaver på best mulig måte. Mot denne bakgrunnen kan det være at elevene i prøvesituasjonen presterer på et dårligere nivå. Behovet for å nå fram med en tydeligere informasjon om hva førerprøven skal gå ut på uttrykkes relativt unisont av sensorene i undersøkelsen. Sensorene hevder også at vurderingskriteriene kan bli individuelle, og det er uklart hvilken rolle språk har i den forbindelse.

De språklige utfordringene når det gjelder teoriprøven er knyttet til utformingen av prøvene, til prøvesituasjonen og til tolkeproblematikken. Fra intervjuene fikk vi klart fram at det skriftlig baserte språket ved de ordinære teoriprøvene er vanskelig å bruke når kandidaten har begrensete norskkunnskaper. De egner seg også dårlig til tolking fordi de mange språklige nyansene kan gjøre det vanskelig for tolkene å unngå å legge svarene eksplisitt i spørsmålet. Vi observerte imidlertid bruk av et nyutviklet prøvesett for muntlig eksaminering. Dette fungerte godt. Kandidatens kunnskaper og holdninger kom til uttrykk, samtidig med at det avdekket hva kandidatene faktisk ikke kunne. Gjennomføringen av prøvene avhenger imidlertid av at kommunikasjonen mellom kandidat, sensor og eventuell tolk lykkes.

Å ikke bli forstått

De språklige utfordringene var et felles tema som opptok alle informantene. Trafikklærere og sensorer opplever at de ikke blir forstått av kandidatene dersom de benytter samme språkføring som til norsktalende kandidater. Det er også spørsmål i hvilken grad trafikklærer og sensor forstår kandidatene. Aktørene møter en rekke utfordringer i forlengelsen av dette.

Språk er forankret i kultur, og språket vil være en bærer av kultur. Meningsinnholdet i ord og begreper vil være kulturavhengig ved å ha ulik betydning i ulike kulturer. Ord og uttrykk trafikklærer eller andre bruker kunne ha avvikende meningsinnhold for kandidaten som benytter sin kultur som referanseramme:

”När vi förvärvar ett språk tillägnar vi oss inte bara ord utan ett sätt att betrakta världen som är genomsyrat av den kultur som språket utvecklats i.” (Josefson 1990:12)

I tillegg til ord formidles også mening via kroppsspråk som på tilsvarende vis som det talte og skrevne språk, er kulturelt betinget. Slik vil de språklige utfordringene som trekkes fram av aktørene i føreropplæring og prøving være nært knyttet til kulturelle forhold, og disse gjør seg gjeldende i møtet mellom elev og trafikkultur. Trafikklærere, sensorer og andre er bærere av norsk språk og norsk kultur, og elevene vil være inne i ulike trinn i en prosess der de skal finne en balanse mellom det de kommer fra og tilpasning til det nye.

Erfaringer å ta i bruk

Trafikkopplæringen og førerprøven i Norge skal primært forberede for en norsk trafikksituasjon. Den pedagogiske utfordringen ligger i at kandidatene tilegner seg de kunnskapene, holdningene og ferdighetene her oppfattes som viktig. Det å forholde seg til en annen kulturell og språklig bakgrunn, medfører noe mer enn det som vanligvis inngår i det å tilpasse opplæring og prøvesituasjon mest mulig til den enkeltes bakgrunn.

Føreropplæring av personer med annen kulturell bakgrunn er dermed et møte mellom to kulturer der praktisk erfaring med og forståelse av trafikkulturen kan ha et stort læringspotensiale med overføringsverdi til andre livsområder.

Kjøreopplæringen for personer med innvandrerbakgrunn kompliseres ved at kommunikasjonen mellom partene ofte hindres. Det kan gi seg utslag i lav progresjonen, at det trengs mange timer, noe som også blir dyrt. Tiltak som kan bedre trafikkopplæringen for personer med innvandrer­bakgrunn er for eksempel å benytte det eksisterende opplæringssystemet. Vi tenker da på den obligatoriske opplæringen i norsk med samfunnskunnskap for voksne innvandrere der potensialet for å nå mange er stort. Man kan tenke seg at trafikkstasjoner og voksenopplæringssentre trekkes inn og i samarbeid utvikler og arrangerer fokusgrupper i trafikk der det legges vekt på å ta i bruk erfaringer fra trafikkskolene, og fra personer med innvandrerbakgrunn i formidlingsarbeidet. Slik kan disse nye sjåførene få et bedre grunnlag for å være trafikant i Norge. I likestillingssammenheng er det spesielt viktig at kvinner får slike tilbud.

Ett tiltak som kan avhjelpe kommunikasjonsituasjonen under førerprøven er bruk av tolketjenester. Tolk kan nyttes både under teoretiske og praktisk prøve. Dersom tolketjenestene dekkes av det offentlige vil prøvesituasjonen, også kostnadsmessig, kunne gjøres mest mulig lik for alle kandidater. Ett annet tiltak er å oversette standard introduksjoner og avslutninger ved både teoretisk og praktisk prøve til ti til femten av de mest vanlige fremmedspråkene.

Kjøreopplæring er en individuell opplæring, og i store deler av opplæringen er kun trafikklærer og kandidat til stede. Også førerprøven (muntlig og praktisk) er en en-til-en situasjon. Trafikklærere og sensorer høster erfaringer i møter med innvandrere individuelt og skaffer seg slik egne erfaringer, og bygger eventuelt opp en beredskap for å møte utfordringer som disse møtene fører med seg. Et betydelig læringspotensiale ligger i å utveksle erfaringer. Det forutsetter at trafikklærere, sensorer og eventuelt tolker har felles møteplasser der de gruppevis og sammen kan dele sin kunnskap, systematisere denne og foreslå løsninger. Her vil det å kunne utvikle evnen til å gå ut av sin egen kultur og betrakte den utenfra være av vesentlig betydning.