Gammel vegbyggingsteknikk

Staten har siden Magnus Lagabøters landslov i 1274 gitt lover, regler og retningslinjer for hvordan veger skal bygges. Det var bøndene langs vegen som var pålagt å holde vegen i stand. Den veglengde som bøndene hadde plikt på å holde ved like, var avhengig av gårdens størrelse.

Det var noen få, enkle regler for vegvedlikeholdet:

• vegene skulle ligge slik de har ligget fra gammel tid
• en veibredde skulle måles med spyd
• veibredden skulle være åtte alen bred (litt over fire meter)
• veien skulle være så bred at en rytter kan ri frem uten at spydet rører ved busker og trær

Hvis vegen var for smal, måtte den som var ansvarlig for strekningen ut med to shilling i bot. Vedlikeholdet skulle foregå to ganger i året, om våren og om høsten. Det kunne være en byrde for bøndene, fordi de samtidig hadde gårdsarbeid som måtte gjøres.

Siden kom regler for det meste, alt fra minimumskrav til felgbredde på hestevogner i teleløsningen og hvordan de første bilistene skulle forholde seg for ikke å skremme hester de møtte etter vegen. Krav om pliktarbeid og rodeinndeling for vedlikehold av veger, og senere nøyaktige arbeidsinstrukser for vegvokterne. Ulike handbøker for standardkrav har i over hundre år preget vegingeniører og vedlikeholdsfolk sin hverdag.

Vi får av og til spørsmål fra kommuner, historielag og grunneiere som gjerne vil sette i stand en gammel veg. Vi har derfor lagt ut en del gamle oppskrifter på ulike vegbyggingsteknikker, til glede og nytte – og til fri benyttelse. Ta med kildehenvisning dersom vedlegget skal distribueres utenom privat bruk.