Historikk

1050
Snorre forteller at Kong Harald Hardråde reiste en kjøpstad i Bjørvika i 1048–1050. Arkeologer har funnet spor av bebyggelse med kirke og markedsplass innerst i viken som dateres tilbake i år 900.

Byen vokste fram ved munningen av Alnaelva. Elva ga lun havn for skip og fruktbar jord for landbruk. Handelen var livlig med jordbruksvarer og varer som vikingene brakte med seg. Oslo ligger ved utløpet av Alna i mer enn 600 år.

Gatene ("streter") i kjøpstaden går til dels der vi ser dem den dag i dag. Østre strete følger deler av St. Hallvards gate, Nordre strete følger Oslogate og Eyra lå langs Saxegaards gate.

1300
I 1314 blir Oslo hovedstad – for øvrig bare fem år før Norge går inn i sin første union med Sverige. Byen dekker 250 mål, har 3000 innbyggere, fem kirker, tre klostre og et hospital.

Ved strandkanten ligger sjøboder og bryggeanlegg. Om vinteren gir sledeføret gode forhold for varetransport. Det som skal sendes med båt lagres til våren når fjorden er isfri.

Hovedgatene - Østre og Vestre strete – strekker seg fra nord til sør. Gateløpene blir bredere og får fast dekke av planker og halvkløyvinger. Noen steder blir det lagt steinheller. Mellom stredene og allmenningene går smugene, som man kalte veiter.

1600
Det har vært flere branner, men byen er bygd opp hver gang. Så inntreffer en nesten totalødeleggende brann i 1624.

"Mod øst, innenfor Ekeberg, havde Kong Christian det triste syn af Oslo i Ruiner... Kun Hospitalet, en del af Bispegaarden og nogle spredt liggende privatbygninger og hvælvede kjeldere var sparet af ilden, der også havde herjet den gamle, anselige Domkirke" (Gamle Christiania billeder).

Christian IV bestemmer at byen skal gjenreises på Akersnesset, den andre siden av vika, beskyttet av Akershus festning.

I Bjørvika blir bare biskopen tilbake. Den nedbrente byen legges ut til åker og eng. Forfallet setter inn. Gamlebyen blir med tiden regnet kun som en forstad på linje med Grønland og Lakkegaten.

1800
Oslo vokser sterkt i 1880- og 1890-årene, og gatenettet reguleres. Gamlebyen og flere andre forststeder innlemmes i byen.

Langs Akerselva ligger det fabrikker som utnytter elvas vannkraft. Akerselva var ikke seilbar og hadde liten transportmessig betydning.

Fra 1889 bygges Vippetangbryggen med fiskehavna og flere utstikkere for å bedre havnas kapasitet. Havnebanen anlegges mellom øst og vest.

I 1894 får Christiania elektrisk sporvogn. Jernbanen utvikles, sporområdene utvides. Et lokomotivverksted bygges på Sørenga i 1893.

I Bjørvika etableres blant annet Nyland mekaniske verksted og et stort kull- og kokslager.

Vår tid
Bjørvika er blitt en "trafikkmaskin". Langs sjøkanten dominerer containerterminaler, bilimport, lager for bulk, ferger og annen havnevirksomhet.

Oslo utreder "fjordbyen" og tunnel er med i planene helt fra tidlig på 1980-tallet.

I 1988 vedtas "Oslopakken". Bompenger og riksvegmidler skal finansiere store vegprosjekt. Bjørvikaprosjeket er en del av denne pakken.

For Gamlebyen skjer det store forandringer i 1996. E18 mellom Festningstunnelen og Ekebergtunnelen står ferdig og motorvegbrua ved Loenga rives. Trafikken går nå utenom viktige kulturminneområder. Middelalderparken blir realisert.

Fremtid
Fra 1980-tallet utredes fjordbyen. Tunnelløsninger for E18 er inngår i planene nesten fra starten.

I 1999 vedtar Oslo bystyre at Fjordbyvisjonen skal virkeliggjøres. Havnearealene i Bjørvika og Bispevika, Tjuvholmen, Filipstad, Sørenga og Lohavn skal fristilles for byutvikling.

Reguleringsplanen for Bjørvika godkjennes i Bystyret i 2003 og stadfestes av Miljøverndepartementet i 2004.

Visjonen er at byen skal åpne seg mot fjorden. Du skal kunne nå sjøen fra alle kanter, vandre mellom tidsaldre fra de kulturhistoriske museene i middelalderparken til den nye Operaen i sjøkanten.

Sjøkanten skal også bli et attraktivt område for forretninger, kontorer, kulturinstitusjoner - og rundt 5000 boliger skal vokse fram. Bjørvika får et levende byliv, gode forhold for fotgjengere og syklister, grønne og attraktive byrom og parker.