Rammene for planlegging og utbygging av vegnettet legges gjennom politiske og strategiske premisser, samt lover og forskrifter. Hovedtrekkene i norsk transportpolitikk fremgår av Nasjonal Transportplan (NTP), som revideres hvert 4. år.

Vegplanlegging og etatens styringssystem
Planlegging og utredning av veg- og transportprosjekter skjer på ulike nivåer, fra konseptvalgutredninger (KVU) på overordnet nivå, via kommunedelplan med konsekvensutredning til reguleringsplan før bygging. Vegvesenets prosjektplanlegging har flere koplingspunkter mot etatens styringssystem:

  • For at et vegprosjekt skal kunne prioriteres i første fireårsperiode i NTP kreves normalt vedtatt kommunedelplan (og gjennomført konseptvalgtutredning (KVU) og ekstern kvalitetssikring (KS1) der det er aktuelt).
  • For at et prosjekt skal kunne prioriteres i budsjettet kreves normalt vedtatt reguleringsplan (og gjennomført KS2).

Planleggernes oppgave er å forutse utviklingen og svare på bestillinger som samfunnet gir. Planlegging kan sees på som en søkeprosess. Prosessen kan beskrives med stikkordene problemanalyse, alternativer, konsekvenser og anbefaling.  

Det legges til grunn en firetrinnsmetodikk for å unngå dyre investeringer dersom utfordringene i trafikksystemet kan løses effektivt gjennom mindre kostbare tiltak. Dette innebærer at man i rekkefølge vurderer:

1)    tiltak som påvirker transportbehovet og valg av transportmiddel

2)    tiltak som gir mer effektiv utnyttelse av eksisterende vegnett og kjøretøyer

3)    mindre ombygginger

4)    nyinvesteringer og store ombygginger

Ved planleggingen ønsker vi å ha en åpen og inkluderende prosess, der vi henter inn lokalkunnskap, deler vår informasjon med lokale aktører og har respekt for ulike meninger.  De formelle kravene til planprosessen er nøyaktig regulert i lovverket, men det er ofte tjenlig å legge opp til større grad av involvering og medvirkning enn det som følger av minimumskravene etter plan- og bygningsloven.

Illustrasjoner om vegplanlegging: