På veier med snø- og isdekke er sandstrøing det viktigste tiltaket for å oppnå godt veigrep.

Sandstrøing skal utføres før friksjonen er kommet under kravet til godkjente føreforhold i vedlikeholdsstandarden, og det skal strøs preventivt dersom værprognosene tilsier at det kan bli plutselig glatt, for eksempel ved overgang til mildvær eller regn på snø/isdekke.

Vi har tre ulike metoder for sandstrøing:

  • tørr sand
  • saltblandet sand
  • fastsand (sand fuktet med varmt vann)

Tørr sand og saltblandet sand strøs ut med etterhengende spreder eller tallerkenspreder. Saltblandet sand tilsettes 1–2 prosent salt på lager for å unngå at sanda fryser. Dersom sanda er fuktig og lagres i svært lave temperaturer, kan det være nødvendig å tilsette mer, men det skal brukes minst mulig salt. De to metodene gir omtrent samme effekt på veien ved at friksjonskoeffisienten øker med ca. 0,1.

Vanlig strømengde er ca. 200 gram per kvadratmeter. Strøsanda skal ikke ha sandkorn med diameter over 6 mm da dette øker faren for skader på bilruter ved steinsprut. Disse metodene har en god effekt på våt og ru is, men varigheten er begrenset på veier med mye trafikk. Store kjøretøy har en tendens til å blåse sanda av veien pga. turbulens, og etter få kjøretøy ligger mesteparten av sanda i grøftekanten. Tiltaket må derfor gjentas ofte på veier med mye tungtrafikk og høy fart. Etter 50–100 biler er effekten i hjulsporene ofte borte.

Fastsand er en mer effektiv metode på hard is og ved veibanetemperatur under 0 grader. I fastsandmetoden tilsettes ca. 30 volumprosent varmt vann (ca. 95 grader) til sanda ved utstrøing. Blandingen av varmt vann og sand gjør at klumper av sand smelter seg ned i isen før det fryser fast. Dette gir en sandpapireffekt som øker friksjonskoeffisienten med ca. 0,2–0,3, og gir en langvarig forbedring av veigrepet ved kalde og stabile værforhold. Vanlig strømengde er 150–200 gram per kvadratmeter, og sanda må inneholde en del finstoff for å lage en egnet «mørtel» som limer de grovere kornene fast til isdekket. Dette er en komplisert metode som krever riktig strømateriale, vanntemperatur, blandingsforhold, og en spesiell sandspreder utstyrt med vanntank og varmeelement.

For å få god effekt må strøbilen ha lav fart (maksimalt 25 km/t) og underlaget bør være hardt og uten løse partikler. Under optimale forhold kan metoden holde 10–20 ganger lenger enn tradisjonell sandstrøing, og vare opptil flere døgn.