Mot slutten av 1700-tallet skulle vegen mellom Christiania og Bergen oppgraderes til kjøreveg og ridevegen gjennom Lærdal ble gjort farbar for hest og vogn. Post- og varetransport hadde selvsagt økt, men det lå også militære grunner bak en slik storsatsing.

Frem til 1960 var det å komme frem det viktigste. I løpet av 1950- og 60-årene ble tømmerfløtingen nedlagt og transporten overført til veg. De store tømmerbilene påførte vegnettet store problemer med hensyn til kapasitet, sikkerhet og slitasje.

Vegenes bæreevne var for dårlig, og det ble nødvendig med en mer solid vegkonstruksjon. Man måtte finne løsninger på de problemene som den økende bil- og tungtrafikken ville medføre. Trafikkulykkene ga også grunn til bekymring. Svaret på ulykkesproblemet var differensiering og separering av trafikken på grunnlag av ulike funksjoner.

Fagkunnskapen var heller begrenset når det gjaldt å møte de nye utfordringer den økte trafikkveksten og ulykkene medførte. Det ble nødvendig å hente nye impulser og metoder fra utlandet, og vegplanleggingen ble sterkt påvirket fra USA.