Statens vegvesen var engasjert og Håndbok om «Sikring av gående og sykling» kom i 1976. Men, det var først i 1979, i FNs barneår at trafikksikkerhet for barn fikk skikkelig vind i seilene.

I dag dør nesten ingen barn i trafikken.

– Jeg husker det godt, det var miljøvernminister Gro Harlem Brundtland som banket i bordet under arbeiderpartiets landsmøte i 1979 og krevde handling. Vegdirektoratet fikk oppdraget og dermed var en enorm dugnadsinnsats i gang forteller Nils-Erik Bogsrud, tidligere avdelingsdirektør i Vegvesenet.

Dugnadsånd la grunnlaget

– Det ble større enn vi noen gang kunne ha forestilt oss, sier Sidsel Sandelien, tidligere regionvegsjef i Vegvesenet. Bogsrud ledet vegvesenets arbeid, og de to var blant ildsjelene som var med på å starte Aksjon skolevei. De forteller om en enorm dugnadsånd.

– Vi jobbet på spreng hele sommeren 1979 med å få all informasjonen ut til alle skoler i hele landet, det var egentlig litt av en marerittsommer, sier Bogsrud. Vi pakket og sendte ut hele én million eksemplarer av veiledningshefter, brev, spørreskjemaer og annet skriftlig støttemateriell til skolene. Allerede i løpet av den første høsten fikk vi en overveldende respons, og vi avdekket en folkebevegelse for tryggere skolevei, tilføyer Sandelien. 375 000 skolebarn med sine foresatte fra 63 prosent av landets grunnskoler mente at de hadde en problematisk og farefull skolevei.

Sandelien forklarer at skolene og foreldrene samarbeidet om å rapportere inn 30 000 strekninger de mente var farlige for barna, og dermed fikk Vegdirektoratet et enormt grunnlag for vurdering og prioritering av videre tiltak. Etter hvert ble det slik at kommunene og fylkeskommunene ble involvert i å utbedre veistrekningene som ble vurdert som farlige. Aksjon skoleveg fikk penger i statsbudsjettet fram til ca. 2010 (ca. 30 år). Etter dette har mange fylkeskommuner fortsatt å bevilge penger til Aksjon skoleveg, slik at aksjonen fortsatt "lever".

– Soner med 30 kilometer fartsgrense og fartshumper var viktige tiltak i den spede starten til Aksjon skoleveg, i årene etter fulgte utstrakt bygging av gang- og sykkelveier. Sandelien poengterer at Aksjon skoleveg også førte til et paradigmeskifte innenfor planlegging og retningslinjer for blant annet uteområder.

Arbeidet for trygge skoleveier fortsetter. Foto: Knut Opeide, Statens vegvesenArbeidet for trygge skoleveier fortsetter. Foto: Knut Opeide, Statens vegvesen

 

 

 

 

 

 

 Barn var ikke-tema

– Tidlig på 1970-tallet ble barn sett på som hinder for trafikken, og mødrene fikk skylden for at de ikke passet godt nok på barna sine, forteller Sandelien. En slik holdning er nesten utenkelig i dag, men slik var det faktisk. Jeg husker at trafikkulykker med barn den gang ble omtalt som «lekeulykker». Aksjon skolevei bidro til at vi begynte å utforme veier som var tryggere for barn, i stedet for å tenke at barn alltid skulle tilpasse seg sine omgivelser, en ganske radikal endring i måten vi betraktet barn på. «Barneåret» førte til bedre sikring av barns lekeområder i planprosessene. Vi hadde en arbeidsmiljølov, men ingen tilsvarende lover når det gjaldt barn til og fra skole og barns lekemiljø. I 1979 skrev jeg en artikkel om at vi trengte en arbeidsmiljølov for barn, sier hun. I 1981 fikk Norge sitt første barneombud. Barn og barns rettigheter kom for alvor på dagsorden, og vi er stolte over å ha vært med på det som den gang ble sett på som nybrottsarbeid, understreker Bogsrud og Sandelien.

Bogsrud forteller at kommunene i Akershus kunne søke om midler til å utføre utbedringer, og at det året den ene av 22 kommuner ikke søkte om midler, så ble kommunen hengt ut i lokalavisa.

Nullvisjonen er en realitet

I dag er nullvisjonen en realitet for barn – selv om trafikken er firedoblet er risikoen for ulykker redusert med 95 prosent. Noe skyldes sikring av barn i bil, og at barn i større grad er i aktiviteter under tilsyn. Men sikring av barns skolevei og lekeområder har vært veldig viktig.

Aksjon skoleveg lever i beste velgående og hver høst samarbeider Statens vegvesen med Politiet, kommunene og fylkeskommunene om å gjøre skoleveien trygg for barn.

Sandelien og Bogsrud avslutter med å understreke at det å forbedre skoleveien for barn er et kontinuerlig forbedringsarbeid som ikke bør avsluttes.

– Vi kan aldri si oss ferdige, trafikksikkerhet for barn er noe vi må jobbe målbevisst og konsekvent med!