Statens vegvesen har ansvar for å brøyte, salte og strø europa- og riksveiene. Her kan du lese hvordan vi drifter veiene våre på vinteren.

Fylkeskommunene har ansvar for fylkesveiene, og kommunen har ansvar for de kommunale veiene.

Vinterdriften har stor betydning for framkommelighet og trafikksikkerhet langs veien. Å drifte veiene våre om vinteren krever god organisering og beredskap slik at vi hurtig kan sette i verk nødvendige tiltak for å opprettholde den standarden veien skal ha.

Oppgavene med vinterdrift kan deles i

  • snøbrøyting og -rydding
  • sandstrøing
  • salting
  • andre vinterarbeider 

Snøbrøyting og -rydding

Hensikten med snøbrøyting er å fjerne løs snø fra et brøyteareal. Brøytearealet kan i tillegg til veibanen også omfatte for eksempel busslommer, rasteplasser, snuplasser, møteplasser, parkeringsplasser, gang- og sykkelfelt og fortau.

Snøbrøyting bør utføres under, eller umiddelbart etter, snøvær. For å unngå at snøen blir nedkjørt til et hardt snødekke som er vanskelig å fjerne med plog, er det viktig å starte snøbrøyting tidlig – og før det er mye trafikk på veien. Snøbrøyting utføres vanligvis med plog montert på en lastebil, men også traktor, høvel eller hjullaster kan brukes.

Det er Statens vegvesen som har ansvaret for tilstanden på europa- og riksveiene, men selve jobben med brøyting og strøing blir utført av private entreprenører. Entreprenørene blir valgt etter en ordinær anbudskonkurranse.

Statens vegvesen har laget en landsdekkende standard for brøyting, strøing og salting, og i kontraktene mellom Statens vegvesen og entreprenørene er denne standarden beskrevet. Statens vegvesen har jevnlige kontroller for å sjekke at entreprenøren følger denne standarden.

De ulike vinterdriftsklassene

Veiene er delt inn i fem vinterdriftsklasser, fra A til E. Trafikkmengde og klimaforhold avgjør hvilken vinterdriftsklasse en vei har. Ingen riksveier har driftsklasse E.

  • Vinterdriftsklasse A: På disse veiene skal det være bar vei (tørr eller våt).
  • Vinterdriftsklasse B: Disse veiene skal ha bar vei (tørr eller våt), men hard snø/is tillates utenom hjulspor i et begrenset tidsrom.
  • Vinterdriftsklasse C: I perioder med lite nedbør eller rimdannelse, og ved temperaturer rundt null grader, skal veibanen i klasse C være fri for is og snø. I kalde perioder og ved større snøfall kan veibanene ha et hardt og jevnt snø- og isdekke.
  • Vinterdriftsklasse D: Godkjent føreforhold er hard snø/is.
  • Vinterdriftsklasse E: Godkjent føreforhold er hard snø/is, og friksjon ned til 0,20 aksepteres. Driftsklasse E skal ikke benyttes på riksveier.

Kravene til vinterklassene gjelder i en normalsituasjon. Ved spesielle værforhold gjelder andre krav. Snør det svært mye for eksempel, er det ikke mulig for brøytemannskapene å holde veiene bare til enhver tid (klasse A og B). I kontrakten de har med Statens vegvesen, er det definert hvor lang tid de da har på seg til å få veiene i godkjent stand etter at snøværet har gitt seg.

Når brøyter vi?

Når entreprenøren brøyter og strør, varierer ut ifra hvilken vinterdriftsklasse veien har. Hvilken klasse en vei skal ha, blir bestemt ut fra trafikkmengde og andre forhold som for eksempel nasjonal/regional trafikkrute, kollektivtrafikk, geometrisk standard, værforhold, ulykkessituasjon og lignende.

Veiene i Norge er delt inn fem klasser, fra A til E. De mest trafikkerte veiene er de som blir brøytet og strødd hyppigst, og disse veiene er delt inn i klasse A og B. For å holde disse veiene bare bruker vi salt.

De mindre trafikkerte veiene, eller veier i området med stabilt kalde vintre, er delt inn i klassene C, D og E. På disse veiene bruker vi hovedsakelig sand for å unngå glatt vei, men i noen tilfelle bruker vi også salt.

Transportruter som naturlig henger sammen, skal i størst mulig grad ha samme driftsklasse. Statens vegvesen ønsker ikke hyppige skift mellom ulike standarder (driftklasser) langs veien. Der standarden blir endret, skal det ikke skje overraskende eller skape problemer for trafikantene.

Vær oppmerksom på at brøytemannskapene baserer sitt arbeid på værprognoser, og når disse slår feil, kan det ta lengre tid før brøytingen kommer i gang. I enkelte situasjoner kan entreprenørene ha vanskeligheter med å gjennomføre arbeidet slik at ønsket standard opprettholdes. Dette kan for eksempel være når det er kraftig og langvarig snøfall eller plutselige endringer i værforholdene.

Hvorfor kjører brøytebilene saktere enn fartsgrensen?

Brøyteplogene fjerner snøen best ved brøytehastighet opp til 40 km/t. Hvis de brøyter med høyere hastighet, vil mye av snøen bli liggende igjen etter plogen. Dessuten vil brøyting med høy hastighet kunne gi skader på skilt og annet utstyr langs veien, og det kan skape farlige situasjoner hvis plogen treffer ujevnheter eller hinder på veien. 

Hvorfor kjører brøytebilene flere i bredden?

Der hvor det er flere felt i samme kjøreretning, må alle feltene brøytes samtidig. Hvis ikke vil det bli liggende igjen snø etter plogen i feltet ved siden av. Derfor må flere brøytebiler kjøre etter hverandre med så kort avstand at de får ryddet hele veibredden samtidig.

Brøytebilene må kjøre slik at neste brøytebil får tatt med seg all snøen fra forrige brøytebil uten at det kommer andre biler mellom. Dette kalles tandembrøyting. Hvis noen prøver å kjøre forbi en slik rekke med brøytebiler, vil det føre til farlige situasjoner på grunn av snøsprut og mye snø i veibanen.

Brøytestikker

Brøytestikkene skal hjelpe alle trafikantene ved å vise hvor veien går. Dette er spesielt viktig i dårlig vær som ved tåke, snøvær og mørke høstdager. Brøytestikkene er derfor viktige for trafikksikkerheten for alle trafikanter. I tillegg hjelper brøytestikkene med å markere brøytearealet for brøytemannskapene.

Brøytestikker settes ut på høsten, og entreprenørene samler dem inn når vinteren er over. Hele brøytestikker blir brukt igjen neste år. Ødelagte brøytestikker skal samles inn på lik linje med søppel langs veiene.

Vintersesongen 2020–2021 testet Statens vegvesen ut nye typer brøytestikker. Disse var laget av resirkulert plast, furu og pil i tillegg til de tradisjonelle brøytestikkene av plast og bambus. De ble testet langs riksvei 9 Setesdal, E6 Dovrefjell og E6 Fauske, i tillegg til et prøvefelt på Bjorli flyplass.

Her testet vi hvor synlige de ulike brøytestikkene var under ulike værforhold, og hvor godt de tålte belastningen fra brøyting gjennom vinteren. Forsøket viste at brøytestikkene av rød plast har best synlighet under de fleste værforhold, og det viste seg også at plaststikkene var mest holdbare.

Sandstrøing

Sandstrøing er et viktig tiltak for å oppnå godt veigrep på snø- og isdekte veier. Strøing utføres for å opprettholde friksjonen, eller det kan strøs preventivt hvis værprognosene tilsier at det plutselig kan bli glatt ved overgang til mildvær eller regn på snø- eller isdekke.

Vi har tre ulike metoder for sandstrøing

Tørr sand

Tørr sand og saltblandet sand har god effekt på våt og ru is, men på veier med mye trafikk har strøing begrenset varighet. Store kjøretøy har en tendens til å blåse sanda av veien, og etter få kjøretøy ligger mesteparten av sanda i grøftekanten. Tiltaket må derfor gjentas ofte på veier med mye tungtrafikk og høy fart. Etter 50–100 biler er effekten i hjulsporene ofte borte

Saltblandet sand 

Sand tilsettes 1–2 prosent salt på lager for å unngå at sanda fryser. Strøsanda skal ikke ha sandkorn med diameter over 6 mm da dette øker faren for skader på bilruter ved steinsprut.

Fastsand

Sand fuktet med varmt vann på ca. 95 grader. Fastsand er en effektiv metode på hard is og når det er kalde og stabile værforhold. Blandingen av varmt vann og sand gjør at klumper av sand smelter seg ned i isen før det fryser fast, noe som gir en sandpapireffekt.

Salting

Salt i tillegg til brøyting er et hjelpemiddel i vinterdriften for raskt å oppnå eller opprettholde bar vei. Saltet bryter ned strukturen i snøen slik at den ikke fester seg til veibanen, og dermed kan den brøytes bort.

Salt skal ikke brukes til tining av snø og is, bortsett fra å fjerne rim og tynne ishinner i veibanen. Å salte preventivt før det oppstår rim eller ishinner i veibanen, gir best effekt ved at vi unngår glatt vei.

Dessuten trenger vi mindre salt for å unngå frysing sammenlignet med hva vi trenger for å kunne tine is. Salt virker best på veier med stor trafikk. I vinterdriftsklassene D og E brukes salt kun unntaksvis.

Hvorfor salter vi når det er plussgrader?

Én av fordelene med salt er at vi kan gjøre tiltak før veien blir glatt. Hvis værmeldingene viser at det kan dannes is eller rim på veien, skal det saltes for å hindre isdannelse og opprettholde bar vei. Hvis det er meldt snø, salter vi i forkant av snøværet for å hindre at snøen fester seg til veibanen og det blir lettere å brøyte bort snøen.

For å vurdere om det er behov for salting, bruker vi både observasjoner fra værstasjoner, befaring og værprognoser kombinert med lokalkunnskap og tidligere erfaringer. Vi ønsker å opprettholde bar vei med bruk av minst mulig salt. Forholdene kan skifte fort og variere mye på samme strekning, så det er vanskelige avgjørelser som må tas.

Det er også viktig å tenke på at det av og til kan være ganske stor forskjell på lufttemperaturen og temperaturen på veibanen. Ved klarvær om natten vil det ofte bli kaldere i veibanen enn i lufta på grunn av utstråling, og temperaturen i veibanen kan synke raskt ved plutselig oppklaring.

I noen tilfeller vil vi kunne oppleve at det er kuldegrader på veibanen mens det er varmegrader i luften. Hvis veibanen er våt eller fuktig, vil det kunne være behov for å salte for å unngå isdannelse selv om det er varmegrader i lufta. Ved høy luftfuktighet kan det også dannes is på tørr veibane ved at fuktighet fra lufta skilles ut og fryser til is på en kaldere veibane. Det er dette som kalles rimfrost.

Andre vinterarbeider

Andre vinterarbeider er

  • å sette ut, supplere og ta ned brøytestikker
  • tining av grøfter og stikkrenner
  • åpning av brøytekanter for vannavledning
  • fjerning av is og istapper i skjæringer
  • utbedring av telehiv
  • opprydding etter snøskred
  • åpning av vinterstengte veier
Sist oppdatert: