Wyatt var en sentral person i opprettelsen av Wind Engineering Society i Storbritannia. Fra 2014 fram til han gikk bort i januar 2018 var han engasjert som ekspertrådgiver for Fjordkryssingsprosjektet på Ferjefri E39.

For å hedre Toms minne og hans betydelige kontakt med det norske fagmiljøet, ønsket enken Eileen Wyatt sammen med familien å donere en halv million kroner til støtte til unge norske vindforskere.

I samråd med Statens vegvesen og NTNU er det opprettet et legat til støtte for unge forskere innenfor vindforskning og brudynamikk ved NTNU og Universitetet i Stavanger (UiS). Legatet har fått navnet «The Thomas A. Wyatt Best Paper Award», og prisen på kr 35.000 tildeles årlig for inntil to vitenskapelige artikler av svært høy kvalitet innen Tom Wyatts fagfelt. Den første utlysningen kommer i 2019, med etterfølgende tildeling i oktober samme år.

Rørt og takknemlig

– Dette er en fantastisk dag for meg, jeg er rett og slett henrykt og dypt rørt over at dette legatet nå er formelt opprettet. Jeg har valgt å opprette det for å hedre mannen min og fagområdet han var så lidenskapelig opptatt av. Jeg er så takknemlig, sa Eileen Wyatt. I februar møtte hun Mathias Egeland Eidem fra Statens vegvesen og Anders Rönnquist fra NTNU for å signere de formelle dokumentene for opprettelsen av legatet.

– Tom var en fantastisk far og ektemann, og han var en person som var dypt interessert i faget sitt. Hele livet hans var gjennomsyret av hans naturlige kunnskapshunger og nysgjerrighet for varierte temaer innenfor naturvitenskap. Han var hundre prosent ingeniør, både profesjonelt og privat. Vi hadde et fantastisk liv sammen, og vår store interesse var å reise til spennende land, forteller Eileen Wyatt.

Datteren Marie-Clarie tilføyer at han også var en engasjert bestefar som elsket å forklare ting til sine to barnebarn, to gutter på henholdsvis tre og seks år. – I hele oppveksten min var far en mann som elsket å forklare meg ting, og jeg har mange sterke minner om hans kunnskapshunger. Hans store hobby og lidenskap utenfor vind faget var tog i alle former. Han bygde tog og jernbanemodeller som selvsagt tok mye plass, vi har syv store modelltogbaner på loftet, som fremdeles virker! Han hadde en utrolig interesse for å ta ting fra hverandre og reparere dem igjen møysommelig, og jeg husker spesielt en gang at vi hadde en hel bilmotor på kjøkkenbordet som han hadde bestemt seg for å reparere, ler hun. Han elsket å bygge modeller, også av bruprosjekter i faglig sammenheng, det var fascinerende å se ham dypt konsentrert i timevis, sier hun.

Tom Wyatt - foto Marie-Claire WyattTom Wyatt - foto Marie-Claire Wyatt

Tette bånd til Norge og Trondheim

Tom Wyatt hadde et tett og nært samarbeidsforhold med NTNU, tidligere NTH (Norges Tekniske Høgskole) i Trondheim. Han utviklet et livslangt samarbeidsforhold og vennskap med Erik Hjorth Hansen, professor i bruaerodynamikk ved NTH, noe som gav han en stor respekt for ingeniørutdanningen i Norge.

Anders Rönnquist og Mathias Egeland Eidem forteller at Tom Wyatt i tillegg til å være en dyktig og anerkjent fagperson, også var hyggelig og interessant å diskutere med og hadde en fantastisk god britisk humor.

Tom var en del av ekspertgruppen tilknyttet Fjordkryssingsprosjektet sammen med Prof. Bill Webster (UC Berkeley) innen hydrodynamikk, Prof. Preben Terndrup Pedersen (DTU) innen risiko, og Prof. Peter Marti (ETH Zurich) innen konstruksjonsteknikk.

– Med sin faglige tyngde var han en svært viktig ressurs for prosjektet knyttet til den aerodynamiske oppførselen av bruene som er under utvikling. På grunn av sin brede erfaring innen flere fagdisipliner, og en stor interesse for det meste av teknisk karakter, var han i stand til å bygge bru mellom de ulike fagfeltene, og fange opp dersom det var noe som hadde blitt oversett. Selv om han var en professor i store deler av livet sitt og jobbet på et svært høyt akademisk nivå, ble jeg positivt overasket over hvor fokusert Tom var på det praktiske knyttet til utfordringene vi hadde med de store fjordkryssingene. Dette inntrykket har bare forsterket seg når jeg etter Toms bortgang har snakket med hans familie og kollegaer, og er etter min mening trolig en av grunnene til at han var en så dyktig ingeniør, forteller Eidem.

– Det er en stor ære for oss å forvalte legatet opprettet i hans minne, vi har mange flinke forskere ved NTNU som vil kunne bli motivert av å være potensielle mottakere av denne prisen og formidle sine forskningsresultater ved internasjonale konferanser, sier Rönnquist.

– Min mann elsket Norge, og han snakket alltid varmt om universitetet i Trondheim. Han var lidenskapelig opptatt av brukonstruksjonene dere jobber med i E39-prosjektet, jeg håper at de blir realisert, selv om det ikke blir i min livstid, sier Eileen Wyatt. Det er mitt ønske at unge forskere skal få muligheten til å jobbe med vindforskning, så jeg håper at legatet vil fungere som en motivasjon. Men – dere må dele ut støtte til en verdig kandidat som ikke bare er faglig dyktig, men som også elsker livet, akkurat slik som Tom gjorde, sier hun.

Etter Tom Wyatts død kunne tidligere studenter og kolleger signere en minneprotokoll, her er et utdrag fra et par av tekstene:

Tom was an inspireing mentor, a close collaborator with his peers, including me, over many years and a great friend. His expertise in the field of wind engineering was unsurpassed and was widely recognised throughout the world. As important, however, he was a gentleman in the truest sense of the word.

I recall that we were investigating the wind response of the Northumberland Park Lighting Tower in Tottenham, Tom volunteered to go to the top of the tower (200 feet) and run back and forth across the platform to excite the tower into motion so that we could set our measuring instruments. We shall not see his like again and the world is a poorer place for his passing.

 Om Thomas A. Wyatt

  • Født i 1932.
  • Uteksaminert fra Imperial College London som den beste i klassen i 1952.
  • Fullførte sin PhD-grad ved University of London i 1955Startet sin yrkeskarriere i Freeman Fox & Partner, der han var i 9 år. I løpet av denne tiden jobbet han blant annet som en av de sentrale medarbeiderne i et lite team, med designet av hengebrua Severn Bridge i Storbritannia.
  • Ble sammen med Severn Bridge teamet tildelt MacRobert Award* i 1969 for det innovative ingeniørarbeidet med denne hengebruen.
  • Begynte så som foreleser ved Imperial College i 1963.
  • Var en av grunnleggerne av Wind Engineering Society i Storbritannia, hvor han også var leder for en periode. Har også mottatt  The James Watt Medal.   
  • Var helt fra slutten av 1960-tallet sentral i utformingen av prosjekteringsregler for flere typer vindsensitive konstruksjoner, blant annet bruer, tårn og master.
  • Var tatt opp som medlem av Royal Academy of Engineering
  • Var faglig aktiv i både bruprosjekt og skyskraperprosjekt helt frem til han gikk bort i januar 2018

* MacRobert Award deles ut årlig av Royal Academy of Engineering.