Planlegging i Statens vegvesen

I Statens vegvesen omfatter planlegging blant annet samordnet areal- og transportplanlegging, utredninger på overordnet nivå, konkret planlegging av prosjekter etter plan- og bygningsloven, forvaltning av eksisterende veier, og det å gi innspill til andres planer.

Rammene for planlegging og utbygging av veinettet legges gjennom politiske- og strategiske premisser, samt lover og forskrifter. Hovedtrekkene i norsk transportpolitikk framgår av Nasjonal transportplan (NTP), med en planperiode på 12 år, og som revideres hvert 4. år.

Veiplanlegging og etatens styringssystem

Utredning og planlegging av vei- og transportprosjekter skjer på ulike nivåer, fra konseptvalgutredninger (KVU) på overordnet nivå, via kommunedelplan med konsekvensutredning til reguleringsplan før bygging. Vegvesenets prosjektplanlegging har flere koplingspunkter mot etatens styringssystem:

• For prioritering av store prosjekter (kostnad 1 mrd. kroner) i siste seksårsperiode i Nasjonal transportplan er hovedregelen at det må være gjennomført konseptvalg-utredning (KVU) og tilhørende ekstern kvalitetssikring (KS1).
• For prosjekt som foreslås prioritert i første seksårsperiode av Nasjonal transportplan er hovedregelen at det skal foreligge vedtatt kommune(del)plan.
• Videre er det krav om at det skal foreligge vedtatt reguleringsplan med tilhørende kostnadsoverslag for at et prosjekt skal kunne tas opp til bevilgning i statsbudsjettet.

Planleggernes oppgave er å forutse utviklingen og svare på bestillinger som samfunnet gir.

Ved planleggingen ønsker vi å ha en åpen og inkluderende prosess, der vi henter inn lokalkunnskap, deler vår informasjon med lokale aktører og har respekt for ulike meninger. De formelle kravene til planprosessen er nøyaktig regulert i lovverket (Lovdata), men det er ofte tjenlig å legge opp til større grad av involvering og medvirkning i planprosessen enn det som følger av minimumskravene etter plan- og bygningsloven.