Asfalt består av 94–95 % steinmaterialer og 5–6 % bituminøst bindemiddel. Asfalt er ofte det øverste laget på en vegoverflate, og består gjerne av et slitelag og et bindlag. Asfalt brukes også i bærelag. Man velger type asfalt ut i fra trafikkbelastning, kostnader, tilgang på materialer, lokale forhold (klima, fundament) og ønskede egenskaper som slitasje, støy, deformasjoner og aldring.

Det stilles krav til steinmaterialet (korngradering, slitestyrke), bindemiddel (type, kvalitet, mengde), produksjonen (temperatur, proporsjonering), utlegging (temperatur, hulrom, komprimering).

De mest brukte asfaltdekkene på høytrafikkerte veger er Ab (asfaltbetong) og Ska (skjelettasfalt), mens på lavtrafikkerte veger (ÅDT<1500) brukes mye Agb (asfaltgrusbetong) og Ma (mykasfalt).

Vegdekket skal:

  • Beskytte vegkonstruksjonen mot nedbrytning ved å hindre nedtrenging av vann.
  • Være jevnt og sikre minst mulig dynamisk belastning fra kjøretøy.
  • Redusere påkjenningen på bærelaget for å sikre planlagt levetid for vegdekket og resten av vegkonstruksjonen.